Damselfrau

Publisert i magasinet Personae, desember 2011.

Magnhild Kennedy har funnet sin egen vei inn i maskeverdenen. At hun er selvlært, er vanskelig å forstå i møte med arbeidet hennes. «Jeg har ingen kjennskap til tekstil, kan ingenting om tilpassing. Jeg tar et stykke, så klipper jeg ut en form», sier hun. Dette til tross: maskene har vært båret av artister som Anneli Drecker og Röyksopp.

I hjemmestudioet i Øst-London ligger esker med tøymasker i sorte blonder, stivet bomull, tykk brokade og heklede bånd, alle sirlig dekorert med paljetter, malte mønstre og intrikate broderier. Detaljene vitner om time etter time med nål, tråd, teft og talent. Man aner innslag av gammel japansk teatertradisjon, afrikansk stammekultur, gresk tragedie og sirkus, men legger først og fremst merke til Magnhilds særegne signatur.

– Det er jo det som er gøy da, og bare kjøre alt det der oppi sammen. Jeg har ikke tenkt å bruke tid og energi på å korrigere min egen tanke, det som kommer får bare komme.

Magnhild er oppvokst i Trondheim, men jeg møter henne på en pub i Dalston, Londons mest trendy bydel for øyeblikket. Hun nipper til vin, så vann, retter på det korte, sorte håret, ler høyt og ofte. Her har hun bodd siden 2007. Da pakket hun kofferten, tok med seg ektemannen Robert og flyttet over sjøen. Hun etterlot seg 12 år som servitør, bartender og partyjente i Trondheim, Barcelona og Oslo.

– Flyttingen skjedde nesten over natten. Jeg er ekstremist; det må skje noe nå med en gang, og det må forandre alt.

Hun slapper av her. De engelske frasene sitter løst når trønderglosene og østlandsken kommer til kort. Hun er overbevist om at hun aldri ville drevet med masker om hun hadde blitt i Norge, eller om hun hadde flyttet til New York for den saks skyld. London måtte til. Her begynte hun å gå på maskefester i regi av BoomBox og The Last Tuesday Society. Hun laget ansiktsdekorasjoner til seg selv og andre, og fortsatte selv om festingen etter hvert avtok. Damselfrau gikk fra å være Magnhilds Skype navn til å bli forretnigsprofil.

Hun forteller om en forkjærlighet for den engelske ornamentikken, maksimalismen, historikken, London på 80-tallet, Leigh Bowery og ideen om at mote er mer enn bare vakkert.  ”A sense of eternity” er en setning hun stadig vender tilbake til, dette med historie, å kunne bidra til og videreføre den. Det er noe hun legger stor vekt på i arbeidet sitt. Materialene hun bruker må være noe mer enn bare det fysiske.

– Jeg leter etter ting overalt. Jeg syns det er kjempeflott å gå i fancy materialbutikker og se på ting, men det er veldig sjelden det gir inspirasjon. Alt som er gammelt har en tiltrekningskraft på meg. Det har vært et sted. Jeg liker loppemarkeder, for der finner du den ene biten. Det er nesten som om den tilbyr seg å være med, og det må man jo bare si ja til. Kreativiteten min starter sjelden hos meg; jeg tror ikke jeg er spesielt kreativ i prinsippet. Jeg er mye mer maskinell, mer instinktiv. Jeg finner ikke opp noe ut av det blå. Jeg har ikke en visjon, jeg designer ikke. Jeg kan ikke sette meg ned med papir og si jeg vil lage en sånn og en sånn, og så finne et stoff som passer. Jeg finner en dings, så tenker jeg, hah, der fikk jeg A.

Flere av maskene er laget av sorte 1800-talls blonder som en gang tilhørte den norske forfatteren og feministen Camilla Collett. Noen er dekorert med gammelt, heklet geishahår, andre med glassperler hun har funnet på gaten i Paris.

– Jeg er veldig glad i alt som glitrer. Jeg har en drøm om å jobbe med Swarovski, men samtidig er det ikke viktig for meg at det er verdifulle ting jeg bruker. Det kan være plastbiter liksom, det er effekten som er viktig. Tekstur er alfa og omega.

– Hva med teknikk?

– Det som er så fantastisk med å bo her er at jeg kan lese meg til teknikker på V&A [Victoria and Albert Museum], så går jeg på YouTube og finner en eller annen husmor i Utah som sitter på en middelalderteknikk som hun kan dritbra. Det er som å være i Matrix. Du kan se på en to-minutters snutt og plutselig så kan du en french knot. Sånn har jeg lært ting. Av dét, og av å prøve selv. Jeg har ganske mange renegadeteknikker som en ordentlig broderer ville fnyst av. Men det er ikke broderi som er det viktigste for meg, da.

Interessen for forvandling er noe hun har båret med seg lenge. Som liten var hennes store pasjon papirdukker. Hun lagde figurer og tilbehør, la ett lag oppå et annen. Som tenåring brukte hun seg selv som lerret, barberte av seg øyenbrynene, farget håret, fjernet håret, gikk med falske negler hver dag. På steinerskolen, hvor Magnhild fullførte videregående etter en klinsj med det norske skolesystemet (– Den massen med folk som skal inn i mange klasser, nei det funka dårlig for meg. Jeg satt ofte på bussen videre forbi skolen og tilbake ned til byen.), skrev hun avslutningsoppgave om masker. Den fikk tittelen «Personae».

– Jeg skrev den oppgaven fordi en venninne av meg var veldig opptatt av at jeg forandret meg så mye blant folk. Og det gjorde jeg. Det gjør jeg fortsatt. For meg er det en måte å kommunisere på. Når du har en bastant personlighet justerer du litt for at folk ikke skal syns du er så full-on. Jeg har alltid vært full-on, og du skal ikke være det i Norge. Der har jeg lært av pappa. Han snakker veldig akademisk rundt ting, eller pedagogisk, og den pedagogikken har jeg puttet inn i det sosiale.

Når jeg møter Magnhild har hun tilbrakt store deler av natten på Skype sammen med faren. De har diskutert ideer rundt hennes første soloutstilling som fant sted på galleriet Doors Showcase i Shoreditch i oktober. Maskene har hittil blitt båret av ansikter, nå skal de bære et helt rom. Det krever nye måter å tenke på. Hun har landet på en ”tilforlatelig, ikke-teatralsk løsning” hvor maskene får tale for seg selv gjennom ulike formater. I planleggingsprosessen har hun krøllet sammen mange mentale skisser, kjent på redselen for å virke uproff, og konferert mye med foreldrene. Og de vet hva de snakker om; mamma og pappa, som hun nevner ofte i løpet av intervjuet, er kunstnerne Heidi Kennedy Skjerve og Stein Rønning.

– Foreldrene mine er hardcore-kunstnere, og min far er etter hvert blitt veldig etablert i kunstmiljøet. Han har en stemme som jeg har hatt veldig respekt for. Broren min etablerte seg tidlig som musikkprodusent, så han var også plutselig en del av den der kunstnermassen. Og jeg som storesøster har hatt litt komplekser i forhold til det at de er tre folk som er flinke til å få ting utav seg selv. Og det har ikke jeg helt hatt. Eller, det kom senere til meg. Egentlig er det ganske takknemlig å være kunstner i Norge, det er så mye penger der. Her er det ingenting. Jeg tror kanskje det hjelper litt for meg, jeg tror… det finnes ingen crutch. Jeg vil gjerne jobbe i Norge med Norge jeg, men jeg tror ikke det får det beste utav meg. Eller, snu det, jeg tror ikke jeg får det beste utav det.

Magnhild subsidierer sitt eget virke med å arkivere noter for den anerkjente filmkomponisten Michael Nyman et par ganger i uken. Det høres ikke ut som den verste deltidsjobben? Hun smiler.

– Det er faen så ålreit.

Magnhild driver foreløpig Damselfrau alene. Det virker som hun liker friheten og ikke minst kontrollen som kommer med det å jobbe på egen hånd. Samtidig overlater hun gladelig kreativt ansvar til sine egen kunstverk.

– Jeg liker å jobbe med tekstil fordi det er løst; det er floppy. Det er man plutselig veldig takknemlig for når man har sittet og holdt på lenge med et stykke og det ikke funker slik man hadde trodd. Plutselig legger det til en annen verdi selv. Å lager greiene er en nytelse uten sidestykke. Men når jeg slutter å være ansvarlig, når de bare jobber selv, det er jo det som er… det liker jeg.

Magnhilds masker har figurert i mange ulike sammenhenger siden oppstarten. Den japanske avantgardeduoen Neon O’Clock Works har brukt Damselfrau flittig i sine fotoshoots, og maskene har vært til utstilling og salg i den fasjonable klesbutikken Start i Shoreditch. De har blitt omtalt i en rekke blogger og blader, deriblant amerikanske Chiffon, og nylig laget hun en maske på oppdrag fra Aggie i det norske bandet Frost.

Gjennombruddet kom i 2009 da Röyksopp tok med seg maskene på Europa- og USA turné. Det hele skjedde ved at gjestevokalist Anneli Drecker fikk et tips fra Magnhilds musikervenninne Margaret Berger.

– Når jeg så tingene mine på Anneli var det en veldig sympatisk opplevelse, rett og slett fordi hun så ut som hjemme. Hun ser arktisk ut; hun har sånne isblå øyne. Jeg liker å jobbe med nordmenn. Det er følelsesladet, litt sånn bittersweet.

Bondagetrender på catwalken og artister som Fever Ray, Lady Gaga og Rihanna har de siste årene brakt masken inn i popkulturen. Maskemakeri er likevel et smalt felt. Det finnes få retningslinjer, men Magnhild har ingenting imot å stake ut sin egen kurs. Hun beveger seg for tiden i grenseland mellom mote og kunst, og liker seg der.

– Jeg vil jo gjerne ha en fot i begge leirer. Jeg har et produkt som tåler å bare være estetikk. Du kan velge å se hvor maskene kommer fra; hva de er laget av, detaljene; hvor mye som er investert i dem. Men du kan også se bort ifra alt det og bare se på dem som en fin ting. Jeg synes de tåler det. Klær appellerer veldig; mote har aldri appellert. I den forstand blir dette mer et håndverk, det er andre regler som gjelder for meg.

– Så du jobber ikke med kolleksjoner eller tilpasser deg sesonger?

– Av og til lager jeg duoer og trioer. Da er det gjerne et spesielt materiale jeg blir veldig interessert i. Men jeg jobber ofte med mange samtidig, og noen av dem får ligge lenge og vente før jeg tar dem opp igjen. Men jeg må se at jeg har en produksjon. Jeg kan nyte å bruke seks måneder på en maske, men da må jeg ha passet på å lage fire kjappe i mellomtiden.

På arbeidsbordet hjemme hos Magnhild ligger maskene som små eksplosjoner av farger og tekstur, noen med sterke dyriske undertoner, andre fylt av erotikk og sensualitet. Vakre, men alle med en anelse ubehag. Et heldekkende, hvitt linstykke med blondekrone på toppen  gir assosiasjoner til liksvøp når man ser de påbroderte larvene. En annens monokrome pallett, spisse fasong og påsydde dusker beveger seg i krysningen mellom commedia dell’arte og Ku Klux Klan.

– Jeg er veldig glad i skjønnhet, så jeg starter alltid der. Men det kan ikke bare være vakkert, det må fortelle noe mer. Jeg prøver alltid å legge til noe for å gjøre det ubehagelig. Det er jo allerede et ubehag i masker på grunn av usikkerheten i at man ikke vet hva som foregår bak. Det er veldig viktig for meg å holde meg unna all den kjente estetikken når det gjelder masker. De ligger bare oppå og antyder ansikt, ofte har de ikke øyne en gang, men du kan skimte dem fordi det er tynt stoff. Du må forholde deg til den hvis du skal ha den på deg. Masken er en del av rustningen. Alle kan være kjendiser nå, og da er plutselig den rustningen enda viktigere. Du kan holde ting for deg selv et sted hvor ingen kan holde noe for seg selv. Det er privatliv inni der liksom. Men jeg kan ikke gi fra meg et stykke som ikke ser attraktivt ut, det går på bekostning av min egen lykke.

Hva skjer videre for Damselfrau? Svaret formelig ramler ut.

– Jeg eier ikke ambisjoner. Jeg har aldri vært ambisiøs. Jeg har et snev av konkurranseinstinkt, men jeg har ingen å konkurrere med. Først og fremst så tenker jeg bare utstilling, etter det så tenker jeg at jeg skal prøve å ta med utstillingen et annet sted. Det er det jeg har lyst til. Jeg har lyst til å stille ut mer. Jeg har lyst å vise fram tingene mine til alle.

Damselfrau sin soloutstilling ble vist på galleriet Doors Showcase i London fra 20. oktober til 26. november 2011.